Anmeldelse i Aftenposten

 

Til bords

Bak den grå fasaden i Parkveien ser vi et gyllent lys innenfra. Når man kommer inn døren er en lang bardisk det første vi ser, deretter bordrekkene langs vinduene ut mot gaten. Det er allerede flere gjester her, og etter at vi hengt fra oss jakker ved inngangen, blir vi fulgt til et bordet av en hyggelig og effektiv servitør.
Noen sitter i baren med vinglass og drinker, men vi er her for maten, og menyen kan friste med mye godt.
– De har mange av de samme rettene som vi fikk da stedet var nyåpnet for drøyt tre år siden, men de ser ut til å ha spisset konseptet siden da, sier Bordvenninnen.
Denne kvelden har vi med samme ekspert som ved forrige besøk. Han har godt kjennskap til det peruanske kjøkken med sin særegne miks av latinamerikansk mat med et asiatisk sting.
Et friskt glass Chardonnay fra Henry Vézalay setter tonen sammen med snacks som rekechips med chilimajones og popcorn overstrødd med tørket kimchi. Deretter kommer et av måltidets første høydepunkter: Vårruller med lammeragu, der det myke lammekjøttet smelter sammen med det sprø hylsteret. En mild dressing setter et delikat smakspunktum der lammet skinner igjennom.
Aldri en middag uten …
Ceviche hører med når man besøker en latinamerikansk restaurant, og her får vi en peruansk variant: Villkveite med kimchi, granateple, mango og en snev wasabi.
– Deilig og friskt, samtidig som fisken ikke blir borte, sier Bordvenninnen, og vår gjest er enig.
Ta en potet, ta to, ta tre
Vi får enda en smårett før vi skal sette i gang med hovedrettene. Nå kommer tre avlange stykker potetmos(!) toppet med kongekrabbe, avokadopuré, majones og reddik. Etter lammet og villkveitecevichen fremtrer retten som mer tradisjonell smaksmessig, men eksperten og hans følge synes at dette er en fin variant.
Til forrettene har vi drukket et par glass Riesling, Kabinett fra tyske Schätzel, som har god syre og lengde, men også en stor dose sukker.
– Den passer utmerket til såpass søtsyrlig mat, mener Bordvenninnen.
God matmiks
Nå skifter vi vin, og vår gjest har i samråd med vår svært vennlige, oppmerksomme og kunnskapsrike servitør funnet en italiensk rødvin som skal passe til maten: Sito Moresco fra produsenten Gaja. Den er blitt dekantert og fått lufte mens vi har kost oss med smårettene, og første smak avslører en god miks av steinfrukt og syre som skal treffe maten godt.
– Den koster nærmere tregangen sett ut fra polprisen, men er veldig delikat, sier han.
Vi får et bredt utvalg hovedretter: Blekksprut på spyd, konfitert svineribbe, grillet skrei og en wok av oksefilet.
De grillede blekksprutbitene kommer med en spicy og kremet chilisaus ved navn huancaina, mens den kompakte, glaserte svineribben har følge av søtpotetpuré og syltet rødløk. Skreien er grillet i bananblader og kommer med tigermelk, chilimajones og den peruanske salsaen chalaquita.
En kjøttfull vinner
Det er den minst spektakulært utseende retten på bordet som er vinneren: Den wokede oksefileten er utsøkt mør, med en rund, fyldig saus, friterte mandelpoteter, cherrytomater, koriander og rødløk.
– Selv om mange av ingrediensene er gjengangere gjennom måltidet, setter de sitt preg på rettene. Man blir ikke lei smakene, sier Bordvenninnen. Vår medbrakte ekspert er enig: – Peru har en spennende matkultur der man ikke blir lei rettene med det første, sier han, og skryter også av tilbehøret: Grillet asparges, friterte spicy poteter og stekt ris med vårløk og sukkererter.
At man må bestille dem ved siden av hovedrettene, gjør at maten til slutt blir dyrere enn først antatt, men vi var godt fornøyde, særlig med aspargesen, som kommer med puffet mais og huacina-saus.
Drink og dessert Dessertkartet er lite, men drinkelisten desto lenger, så i samråd med våre gjester deler vi de to etterrettene som finnes og bestiller hver vår pisco, drinker basert på det peruanske brennevinet.
– Pisco-drinker er godt både som aperitiff og avslutning på måltidet, sier eksperten.
Dessertene er sjokoladekrem med «sjokoladejord», banansorbet og en frisk limekrem, mens alfajores består av to runde kjeks fylt med henholdsvis en kremet sjokoladesus, guanabana- og lucumafrukt.
– Dette er minst like bra som ved forrige besøk, sier Bordvenninnen. – Det blir dyrere enn ventet med småretter og tilbehør, men nivået på mat og drikke er høyt, så man kan unne seg en opplevelse av dette kaliberet.

Aymara

Bildetekst:
– Aymara kom som et friskt pust inn i Restaurant-Oslo. De holder ennå stilen. FOTO: MORTEN UGLUM
Causa de cangrejo. Myk potetmos med piquillopepper og ají amarillo. Olivenmajones, avocadopuré og kongekrabbe med acevichadosauce FOTO: MORTEN UGLUM

© Aftenposten
Alle artikler er beskyttet av lov om opphavsrett til åndsverk. Artikler må ikke videreformidles utenfor egen organisasjon uten godkjenning fra Retriever eller den enkelte utgiver.